Kommunisme:

Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en politisk ideologi som i sine mest utbredte former er bygd på ideene til Karl Marx og Friedrich Engels. Innen marxistisk teori er kommunisme betegnelsen på et samfunnssystem der privat eiendomsrett er opphevet og eierskapet til produksjonsmidlene er overført fellesskapet i et samfunn. Sentralt i et kommunistisk syn er at samfunnet er grunnleggende urettferdig, og til (nesten) alle tider har vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går den mellom arbeidere («proletarer») og en liten gruppe kapitaleiere («overklassen») som har benyttet sin innflytelse til å tiltvinge seg overskuddet skapt av andres arbeid (såkalt «utbytting»).

Begrepet kommunisme brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske fraksjoner i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosialister og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som en nødvendighet og uungåelig.

Fra Februarrevolusjonen i 1848 og frem til Første verdenskrig var kommunismen nesten uten politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevistpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på Marx' ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den Andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi ^{[trenger referanse]}. Fra 1985 til 1991 ble kommunismen erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Máos død i 1976 har det kinesiske regimet nominelt beholdt kommunistisk ideologi, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.

Selv om kommunistisk ideologi har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle kommunistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som i følge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at regimene i Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (f.eks. relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system.

Bakgrunn

Ideologien

Den sosialistiske ideologi var opprinnelig tanken om det klasseløse samfunn. Dette teoretiske samfunnet var alternativet til det demokratiske og markedsbaserte samfunnet (av Karl Marx definert som kapitalisme) som i perioden etter den industrielle revolusjon bar preg av store sosiale forskjeller. Målet til Marx var å ta menneskeheten til høyere stadium av den «urtilstand» som eksisterte før eiendomsretten ble innført. Føydalismen hadde hatt store sosiale forskjeller, men likevel er ansvarsbånd mellom adelen og leilendingene etter den romerske pater-familias-modellen. Med den industrielle revolusjon flyttet leiledingene til byene og det vokste frem en ny elite - fabrikkeierne. Dermed ble ansvarsforholdene som tidligere hadde eksistert brutt, og fabrikkeierne brukte arbeiderne som en forbrukbar ressurs. Sosialismen vokste frem som et opprør mot fabrikkeiernes dårlige behandling av arbeiderne.

Det kommunistiske symbolet med hammer og sigd symboliserer industriarbeidere og bønder.

Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker

Forsiden på førsteutgaven av Karl Marx' Det kommunistiske manifest

Karl Marx regnes som den viktigste autoriteten innenfor kommunismen, og hans tilhengere tilhører en egen retning av sosialismen, kalt marxistisk kommunisme eller bare marxisme. Også andre autoriteter hadde innflytelse på kommunismens innhold både før og etter Marx tid, og innenfor marxismen finnes det i dag en rekke ulike retninger.

I Russland startet Vladimir Lenin en kommunistisk revolusjon som etablerte Sovjetunionen i 1917. Lenin bygget på Marx idéer og videreutviklet dette i en egen lære (se marxisme-leninisme). Lenin ble etterfulgt av Josef Stalin, og Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen (som hadde i sin opprinnelse i de sosiale forholdene i Europa) til den asiatiske føydalkulturen, der hans retning er kalt maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxistisk teori og praksis og er blant annet kjent for sin bemerkning om Stalin som «70% bra og 30% dårlig».

Historisk bakgrunn

Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Et av de mest kjente verkene som beskriver et kommunistisk samfunn er Utopia av Thomas More. Denne boken ble skrevet rundt år 1516. Ifølge Friedrich Engels i boken Sosialismens utvikling var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne vitenskapelige sosialismen. Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper.

Sosialisme og kommunisme i Norge

En rekke politiske bevegelser har erklært etableringen av et sosialistisk system som sitt endelige mål. Tradisjonelt opererer en med tre former for sosialisme: sosialdemokrati, anarkisme og kommunisme. Alle disse tre er retninger som har som mål å avskaffe kapitalismen. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet stått for den sosialdemokratiske linjen i Norge, og i dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV har fortsatt dette som mål i sitt program, og kan således klassifiseres som sosialistisk. I Norge i dag er det kun et parti og tre organisasjoner, Tjen folket - en marxist-leninistisk gruppe, ML-gruppa Revolusjon, Norges Kommunistiske Parti og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund som selv kaller seg kommunistiske.

I Norge etter krigen har også de kommunistiske grupperingene møtt sterk motvind fra rådende makter, det er bevist ulovlig overvåkning og trakassering av personer med regjerningsfiendtlig innstilling (kommunister). Dette blir nøye beskrevet i Tor Thorsens bok «Mappene», der han sterkt kritiserer måten folk ble overvåket på, og tar for seg en stor samling av mapper og studerer hva slags framgangsmåter politiet sammen med bedrifter brukte for å undertrykke den revolusjonære bevegelse. Dette kommer også fram i Lund-rapporten. Denne ulovlige overvåkningen fra regjeringens side bekreftet kommunistenes analyser om at den borgelige stat ikke ville la demokratiet vare når de revolusjonære kunne få makt. De konkluderte med at den borgelige «demokratiske» stat i sannheten ikke var noe virkelig demokrati. Denne teori ble bygget opp under også av Pinochets kupp i Chile, støttet av CIA.

Ulike retninger innenfor den sosialistiske ideologi

Det er stor variasjon i synspunktene til personer som anser seg som kommunister. Den kommunistiske retningen som ble preget av Karl Marx og senere Vladimir Lenin (marxisme-leninisme), har imidlertid hatt stor innflytelse i det 20. århundre.

Klassekamp spiller en betydelig rolle i marxistisk teori. Etableringen av kommunismen ansees i teorien som en kulminasjonen av klassekampen mellom den kapitalistiske klassen (eierne av kapitalen) og arbeiderklassen. Marx mente at et samfunn ikke kunne transformeres fra kapitaliststadiet til kommuniststadiet med én gang, men først måtte igjennom proletariatets diktatur. Selv om dette refererer til en tenkt midlertidig styreform, brukes begrepet ofte om regimer styrt av kommunistpartier.

Tidlig historie

I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialdemokratiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati.

Sosialistiske regimer

Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Cuba, Nord-Korea, Vietnam, Laos, Angola, Moçambique og Kambodsja. Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under sosialistisk styre.

Under de kommunistiske regimene ble titalls millioner av mennesker forfulgt og drept. I Sovjetunionen ble mange sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag. Det kommunistiske regimet i Sovjetunionen stod bak en rekke angrepskriger, okkupasjoner, etnisk rensning og utryddelse av større deler av befolkninger. I Kina sultet millioner ihjel på grunn av den sosialistiske politikken. Røde Khmer-regimet i Kambodsja igangsatte et folkemord der omkring 2 millioner mennesker ble drept. Antallet ofre for kommunismen er svært omstridt, et tall som noen kritikere av kommunismen hevder er ca. 100 millioner. Innbyggerne i sosialistiske land ble også nektet demokratiske rettigheter og utsatt for omfattende politisk undertrykkelse.

Kommunister vil imidlertid si at anklagene som blant annet nevnt i forrige avsnitt er overdrevne og feilaktige. Det er nødvendigvis ikke slik at alle feil som ble begått i kommunistiske stater automatisk kan klandres den kommunistiske politikken. Også i kapitalistiske stater har det blitt gjort enorme feil, uten at dette blir klandret «kapitalistisk politikk». Det finnes heller slett ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning under kommunismen. Både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Det er for eksempel kjent at Lenin var stolt over sine jødiske aner, og var generelt veldig positiv til etnisk blanding. Han slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvenist» ^[1].

Etter murens fall

Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden bortsett fra Kina og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.

Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter den Andre Verdenskrig og myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet har gitt seg utslag i en omfattende overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.[6]

I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme idag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at denne fikk tilstrekkelig flertall.

Kommunisme som sosial bevegelse

I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopiske retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de:

I forordet til 1890-utgaven av Det kommunistiske manifest, begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrat» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:

Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra Den andre Internasjonale. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet sosialdemokrati var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet kommunisme. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er kommunisme derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme, og etterhvert også spesielt til de fem klassiske kommunistene: Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong.

Kommunisme som samfunnsform

Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.

Primitiv kommunisme(Ur-kommunismen)

Primitiv kommunisme er i følge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder (Palentologi) før jordbruket skapte sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universielle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.

I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).

Den moderne kommunismen

Tanken om et bedre og mer rettferdig samfunn har eksistert lenge. Utopiske retninger fra tidlig i det 19. århundre er eksempler på dette, men beskrivelser av klasseløse idealsamfunn strekker seg enda lengre tilbake i tid. Forestillinger om hvordan dette samfunnet kunne være har blitt bestemt, og blir bestemt av det teknologiske nivået på det samfunnet som tankene springer ut ifra. Det har også i historien blitt oppretta slike samfunn, bla. i kjetterbevegelser i middelalderen, og kolonier utopiske kommunister opprettet i begynnelsen av det 19 århundre. Marx og Engels skrev selv lite om hvordan de så for seg at det kommunistiske samfunnet ville se ut. Dette skyldtes nok dels at det på den tiden ble skrevet mye litteratur om dette og dels (som de selv sa) at en vet lite om det som kommer, og mer om det som er og har vært.

Kommunismens første fase

Dette er i følge Marx en kommunisme som etter den politiske naturen sin enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet.

Kommunismens andre fase

Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det otftest denne fasen/formen de tenker på.

Marxismens syn på demokratiet

Det Marxistiske syn på demokratiet er at det i kapitalismen ikke vil finnes noe ekte demokrati. Dette kan virke uforståelig for mange i dag, men dette går ut i fra begrepet proletariatets diktatur.

I det borgelige samfunn har man såkalt «borgelig demokrati» Dette demokrati anser Marxister og andre venstrevridde på sosialistisk eller kommunistisk side for å være hyklerisk. Dette demokrati vil ikke gi fra seg makten til andre enn seg selv, makten må gagne deres interesser. Altså makten må være i hender som ikke vil innføre reformer som vil skade de borgeliges eiendom. Dersom makten skled over i disse hendene forutså Marx at de borgelige ville bryte sine demokratiske prinsipper å bryte med demokratiet. I verste fall med makt og vold.

Dette fikk verden klare eksempler på i land hvor sosialister og kommunister nærmet seg eller fikk makten. I Chile ble en sosialistisk og kommunistisk koalisjon styrtet med våpen og rundt tre tusen mennesker døde av hånden til Augusto Pinochet og hans soldater. Dette skjedde også i Argentina der kommunisten Jakobo Arbenz ble styrtet og erstattet med en borgelig president.

Her ser man eksemplene som allerede Marx i sin tid kunne forutse. Derfor vil også mange kommunister og sosialister gripe makten med våpen.^{[trenger referanse]}

Uansett definisjon av demokrati, så vil begrepet innbefatte at mindretallet underordner seg flertallet. Noen hevder at kommunistisk diktatur betyr at flertallet må underordne seg en liten, selvutnevnt elite som oftest har grepet makten med våpen. Dette er selvfølgelig anti-kommunistisk propaganda uten noen røtter i kommunistisk teori.^{[trenger referanse]} Alle herskere må ha ett maktgrunnlag. Som eksempel hadde de russiske bolsjevikene støtte for oktoberrevolusjonen av arbeiderrådene i de store byene.

Diktatur og demokrati

I følge kommunismen er diktatur ikke det motsatte av demokrati. Med diktatur menes her et samfunnssystem hvor en eller flere klasser hersker over en eller flere andre klasser. Formen på dette diktaturet kan enten være demokratisk eller despotisk.

Despotiet

Som nevnt over skrev Marx at kommunismens første fase (sosialismen) kunne få en despotisk form. Marx mente med dette at de materielle muligheten for statstyret, som følge av eventuell krigføring, eller lignende kunne føre til at demokrati kunne bli umulig.

Kommunismens forutsetninger

I 1917 kom kommunistene til makten i Russland gjennom en revolusjon. Senere var det flere land som opplevde en kommunistisk revolusjon, og disse landene har blitt kalt «kommunistiske» av vestlig media. Dette er fra enkelte politiske hold regnet som feilaktig, og det hevdes at disse landene ikke fyller de kriterier som har blitt satt for å kunne kalles kommunistiske. Noen hevder videre at Sovjetunionen var bevisste på dette, og dermed aldri offisielt sett gikk ut og kalte seg selv for kommunistiske. Noen hevder at de baserte seg på en kommunistisk ideologi som søkte en utvikling med mål om å innføre sosialisme. Mange marxister fikk den oppfatning av disse statene etter at revolusjonen oppnådde fasen med sosialisme, men at denne på grunn av manglende forutsetninger i samfunnets basis degenererte til en form for statskapitalisme.

Før disse revolusjonen var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føderalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes.

Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase.

Kritikk av kommunismen

Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for over 100 millioner drepte, ^[4] og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger.

Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen Le livre noir du Communisme (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 100 millioner døde som følge av kommunismen. Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde.

Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky.

Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette.

Kommunisme

Innhold